En dag da jeg satt og scrollet nedover det Store Vide Internett kom jeg over et screenshot der en dame sier hun ble mindre tiltrukket av kjæresten sin etter at hun så Queer Eye. Først tenkte jeg «Æsj, så veldig fetisjerende om LHBT-folk», men jeg leste videre uansett. Ikke for å clickbaite, men grunnen hennes overrasket meg. Hun sa at å se på Queer Eye fikk henne til å innse at det ikke er latterlig å forvente at kjæresten også skal legge en innsats i utseendet sitt når hun gjør det. Hvorfor er forventningene våre til menn og kvinner så ulike?
Jeg er en stor fan av Queer Eye. Dettte er i stor grad fordi selv om showets premiss handler om en makeover, så er vel så mye på innsiden som utsiden. Fokuset er på hvordan man tar vare på seg selv på en måte som er bærekraftig for den personen man er, ikke å leve opp til samfunnets forventninger. Det gir rom for å snakke om følelser, å snakke om hvorfor det har blitt sånn at man for eksempel ikke har gredd eller klippet håret på fire år, og å snakke om hvordan det kan hjelpe på selvtillit, selvfølelse og generell velvære og motivasjon til å ta vare på seg selv, at noen andre gir deg en liten boost.
Det gir også rom for å snakke om kjønnsroller. Hva mener jeg når jeg sier kjønnsroller? Jeg mener en allmenn forventning til noen basert på hvilket kjønn man antar de har. For eksempel antas det i stor grad (fortsatt i dag, som jeg syns er skuffende men det er på siden av tema) at kvinner skal ha lite eller ikke noe kroppshår, og at menn skal ha det. En gang hørte jeg noen si at han skulle gjerne «hatt muligheten» til å ta vekk kroppshår fordi han ikke liker det. Han er jo for all del fysisk i stand til å fjerne sitt eget hår, men at han føler han ikke kan gjøre det sier noe om forventningene han blir møtt med.
Tilbake til dama som ble mindre tiltrukket av kjæresten sin etter å ha sett Queer Eye. Jeg ser igjen og igjen at damer forventes å skulle sminke seg, stelle seg, fjerne hår, kle seg pent, og gjerne uten at det hele tar for lang tid heller. Man skal være «naturlig», men hva som oppfattes som naturlig er ganske heftig airbrushed og unaturlig sånn egentlig. Jeg kjenner flere kvinner som har droppet sminken en dag og for sitt naturlige fjes får spørsmål om det går bra, fordi de ser slitne ut. Det antyder at vi kanskje ikke er vant til å se kvinnefjes i sin naturlige tilstand.
Jeg skal ikke si at det ikke finnes forventninger til menn. Det forventes at de skifter lyspærer, dealer med insekter, er sterke og staute gjennom vanskelige tider, med mer. Jeg vet at mange menn i generasjonen før meg nok føler på at de skal forsørge familien sin, selv om partneren også har fulltidsjobb. De fleste mennesker er oppegående nok til å ikke kategorisere venner og familie basert på kjønn alene. Og jeg sier ikke at alle som gjør dette er kjipe mennesker. Men forventningene samfunnet kollektivt har med tanke på kjønn kan kokes ned til at menn gjør og kvinner er.
Derfor syns jeg Queer Eye viser veldig frem hvordan ting blir når man tar for gitt at dette er ok og ikke burde utfordres. Det er mange mange familier der mannen er overvelmet og ikke bidrar med klesvask, ikke kan lage mat, ikke bruker tid med barna, for å nevne noe.
I den fjerde sesongen (spoiler alert I guess) er det en mann som har blitt nominert av sin ti år gamle datter til Queer Eye. Hun sier at han ikke tar vare på seg selv, og han sier at han får mer og mer helseproblemer, så de vil begge ha en endring. Datteren står opp med egne alarmer, hun lager sin egen frokost og hun styrer sin egen timeplan. Hvordan i all verden har verden generelt kommet til et punkt hvor det forventes mindre av en voksen mann enn en ti år gammel jente?
Det må fem fab homoer til for å fortelle denne mannen det han ikke selv har forstått: at han må vise interesse for datteren hvis han skal opprettholde et godt forhold til henne. De lærer han å lage pannekaker (som han aldri har gjort før i sitt liv, og som kanskje mer er et symptom på Amerika enn kjønn sånn generelt) og de tar han med på skøyting med datteren.
For noen høres det kanskje sært ut, at dette handler om kjønn og ikke er et enkelttilfelle med èn til tider ubrukelig far. Men ser du mer enn en episode Queer Eye så ser du strukturene som går igjen, og som blant annet leder til at en dame sier hun også burde kunne forvente ting av kjæresten. Formuleringen hennes er vel noe sånt som «I’m not crazy for expecting him to care», og jeg syns det er trist at hun sannsynligvis har blitt latterliggjort for å ønske at kjæresten skal gjøre en innsats for henne når det er noe hun gladelig gjør for han.
Er alle mennesker sånn? Nei, absolutt ikke. De fleste har noe mellom øra, og de siste ti årene er det stor forskjell på hvordan kvinner fremstilles i media, det blir stilt spørsmålstegn ved antikverte kjønnsroller og forventninger, samt at folk jevnt over behandler hverandre mer likt. Men det er min mening at vi må uttrykke disse holdningene og forventningene hvis vi skal se dem og bli kvitt dem. Så lenge disse tingene forblir usagt og usynlige, så er det vanskelig å si fra når man mistrives. Det er litt som å si nei til en kid med godteri i butikken. Det er en forventning om et ja, og når du sier nei kommer kanskje kidden til å bli ganske sur. Men du vet jo at godteri ikke er bra for barnet, kanskje er det onsdag og ikke lørdag (den universelle godteridagen), så du tar det vanskelige valget og sier nei. Her har du i tillegg de fleste foreldre i ryggen, mens med usynlige forventninger føler man seg litt gæren når man må si noe. Så si nei til godteri på onsdager, og forvent det samme av folk uavhengig av antatt kjønn eller faktisk kjønn. For når alt kommer til stykket så er vi bare mennesker.